Flyvrak i Berlevåg kommune.

Douglas Boston A-20-G-40-DO.

 

Av Tor Edgar Olsen.

Oppe i Kongsfjorddalen ved vestbredden av Buetjern ligger
restene av et fly fra det tidligere Sovjetunionen.

Douglas Boston A-20-G.
Dette bildet av en Douglas Boston er tatt
på Ladd-field USA like før ferryflight til Sibir.

Historien begynner høsten 1944 mens de tyske okkupantene holder på å trekke sine tropper ut av Øst Finnmark.
Dette flyet en Douglas Boston A-20-G-40-DO med serienummer 43-21667, kode "26", som var et to motors lett bombefly hadde sammen med flere fra 2/36. MTAP VVS SF (2.skvadron, 36. Mine og torpedoflyregiment, Nordflåten) avdeling fra Vajenga, angrepet en tysk konvoi ved Tufjord på Tanafjorden den 29.10.1944. Dette flyet var et av mange russiske som ble skutt ned denne høsten. Nå har jeg fått kontakt med en Ukrainsk krigsveteran som var mannskap på dette flyet. Snart 61 år etter dette hendte vil han nå fortelle sin historie.
Her forteller D.M. Pronin om hva som hendte den oktober dagen i 1944.

Klokken 12:28, mens vi var på vei østover igjen etter fullført tokt, ble vi angrepet av tyske jagerfly, og selv om vi besvarte ilden fra to fly som angrep oss, klarte det ene av de tyske jagerflyene å få inn flere treffere i skrog og i den ene motoren vår. Denne tok til å brenne, og da vi passerte Kongsfjord fikk vi ordre fra vår pilot Viktor Dmitrievich Ladygin om å hoppe ut i fallskjerm. Han hadde fått store skuddskader i begge beina slik at han ikke kunne hoppe, og valgte derfor å prøve å lande med flyet. Vi tre hoppet ut av det brennende flyet og da jeg kjente at skjermen åpnet seg begynte jeg å tro på at jeg kunne overleve dette. Vi tok bakken i en liten dal, og samlet sammen fallskjermer og gjemte dem i en steinur. Etter en kort rådslagning begynte vi å gå østover mot Varangerfjorden som vi viste måtte ligge der framfor oss. Etter tre dager på vidda kom vi til en liten hytte som lå ved et fjellvann, der fikk vi komme inn av en ung rein gjeter i tjue årene som var der. Han ble veldig redd fordi vi kom så plutselig på han. Vi fortalte at vi var russiske flygere, og at vi ikke ville han noe vondt. Da ønsket han oss velkommen inn og han laget reinkjøtt med mel. Det var den beste middagen jeg har spist i hele mitt liv! Hele natta slappet vi av og tidlig om morgenen 4 november gikk vi til Varangerfjorden. Han viste oss hvilken vei vi måtte ta for å komme dit. Etter mange timer på den "arktiske tundra” måtte vi gå over et fjell, og inne i skogen så vi noen folk som bodde i en jordgamme. Vi forsto at det var vanlige folk og ikke militære, så vi tok kontakt og fortalte hvem vi var. Plutselig var det en mann der på ca.45 år som snakket litt russisk. Han fortalte oss alt vi trengte å vite om krigssituasjonen, og at det like ved var en tysk garnison. Tyske soldater brukte ofte å komme for å kontrollere hva de gjorde. Tyskerne hadde tatt husdyra deres og stjålet andre ting som de trengte. Vi forsto at nordmennene ikke var venner med tyskerene. Nordmennene var ikke redde for å gjemme oss og de hjalp oss gjerne. De lagde en høyhytte til oss ca 1,5-2km fra dette stedet. Tidlig neste morgen gikk vi en hemmelig vei til Jakobselven. Der traff vi ordføreren. Nordmannen som kunne litt russisk hadde flere sønner og de fulgte oss. Mannen kunne russisk fordi han fra 1927-1929 arbeidet i Sant Petersburg. Det var en slags handelsforbindelse mellom Norge og Russland. I Jakobselv var det kommet en russisk spesial styrke med båt, og der hadde tyskerene trukket seg tilbake uten kamp. Ordføreren sto med åpen dør og ønsket oss velkommen. Vi ble servert kaffe med kjeks. Etterpå gikk vi til de russiske spesialstyrkene. Vi var så takknemlig for all hjelp. Vi ble henvist til et hus, det var huset der statsminister Quisling hadde bodd tidligere. Etter et par timer fikk vi skyss med noen russiske soldater, som på det tidspunktet hadde frigjort området, og de brakte oss ut til Vadsø. Fra Vadsø fikk vi senere skyss over til Sovjet og var tilbake ved skvadronen den 09.11.44.

Nå i etter tid har jeg mange gang tenkt på det som hendte, og jeg skulle ønske at jeg enda en gang kunne få takke for all den hjelpen som vi fikk av disse gode nordmenn. Mange er vel borte nå, men det finnes vel barn etter disse snille menneskene, og vi vil enda en gang få si tusen takk for all hjelp, mat og støtte vi fikk i denne vanskelige tiden og tunge periode. Takk til alle legendariske vikinger og deres barn og barnebarn.

I Berlin bor ennå den tyske jagerfly piloten, og han forteller, mens han blar i loggboken sin fra krigen at det stemmer at det var han som skjøt ned dette flyet denne datoen. Denne dagen fløy han to tokt som var nummer 139 og 140. Og piloten i det tyske jagerflyet som ble kreditert nedskytingen og som fløy en Focke Wulf 190 F8 med registrering hvit 5 fra 13/JG5 var Fw. Heinz Halstrick, som var stasjonert på Berlevåg flyplass. Han tok av klokken 12.22, og forteller at like etter de hadde forlatt Berlevåg fikk de øye på den russiske formasjonen på tur østover. De fikk tillatelse til å angripe de russiske flyene og gikk straks til angrep. Formasjonen besto av 15 Boston bombefly og 10 jagerfly som eskorte, Halstrick gikk inn i angrep fra fram og undersiden av en Boston og så at han fikk inn flere treffere i flyets skrog og motor. Han landet igjen klokken 12.55 på Berlevåg etter 33 minutter i lufta.

Dagen etter den 30/10 forlot de siste restene av 13/JG-5 som var blitt lagt dit den 21/10 1944 Berlevåg, og fløy mot Banak som et ledd i den tyske tilbaketrekningen fra Øst Finnmark denne dagen.

 

Vrakdelene av Douglas Boston.

Arne Olsen som var min far, var en av de mange øyevitner i Kongsfjord som så dette, og han fortalte meg for mange år siden om denne hendelsen. De som sto og så på dette, kunne se at det var to jagerfly som angrep flyet.
Disse fikk sannsynligvis inn noen treffere på det, da de kunne se at det begynte å ryke av flyet.
Det dreide av vestover og folk kunne se tre fallskjermer folde seg ut, da tre av de fire om bord hoppet ut.
Flyet fortsatte med kurs mot vest og Buetjern, og en del folk som var på Kongsfjord kraftstasjon så flyet
som nå var i brann vingle inn mot vannet, og det var tydelig at flygeren skulle prøve en nødlanding.
Han traff vannet noen meter fra land, men flyet spratt opp igjen og ramlet ned et stykke inne på land
omkring 20 meter fra bredden av vannet.
Der ble det liggende å brenne, og folk som kom til fikk dratt ut flygeren som da var død av skadene
han hadde fått under luftkampen og nødlandingen.
Brannen utviklet seg raskt slik at folk måtte trekke seg unna, og like etterpå eksploderte flyet
enten på grunn av at det fremdeles var bomber igjen om bord,
eller at det var bensinbeholdningen som gikk i lufta.

 

Her er deler av ene motoren.

Flygeren ble senere begravet på kirkegården i Kongsfjord, men ble etter krigen sent til krigskirkegården på Tjøtta.

Mannskapet på flyet var:

Pilot JLt. Viktor Dmitrievich Ladygin
Crew JLt. Valentin Petrovich Kozlov
Crew JSgt.V.D. Ivanov
Crew Fhr.D.M. Pronin

Finne med serienummer.

I dag er det ikke så mye igjen av flyet som bildene viser, folk har opp gjennom
årene tatt med seg biter av det, så det forsvinner litt etter litt.
Selv har jeg et litt spesielt forhold til dette flyet da det var det første flyvraket som jeg var på.
Det må ha vært i 1963 at noen venner og jeg syklet opp til Buetjern fra Kongsfjord.
Siden har det blitt turer til mange vrak, både tyske og russiske.

Dette flyet var et av de 3125 Douglas Boston som russerne fikk fra USA gjennom lend lease avtalen.
Det hadde to Wright Gr.2600-A5 motorer på 1600 h/k, som gav det en toppfart på 549 km/t.
Rekkevidden med full bombelast som var 1814 kg. var på 1610 km.
Som bevæpning hadde det 8 stk. ½ toms Browning mitraljøser.

Takk til Olga Oljanova Antonsen Vadsø for den fine oversettelsen av  D.M. Pronins fortelling.