Junkers JU-88 D-1 på Kirkenes
Jeg vil nå fortelle historien om Junkers
JU-88-D1 G2+HH
som måtte nødlande oppe på fjellet ved Gulgo tirsdag 24
oktober 1944.
Flyet som tilhørte 1(F)/124 Fernaufklarungsgruppe lettet fra
Kamanen i Finland
om morgenen tirsdag 24 oktober 1944 med oppdrag i å oppspore
russiske torpedobåter
utenfor kysten av øst Finnmark.
Dette flyet var utstyrt med radar og ved hjelp
av denne lette de ganske
lenge uten å finne noe.
De satte så kursen mot land igjen, nærmere bestemt mot
Norkinnhalvøya.
Da de fikk landkjenning fikk de øye på beskytning, og styrte
mot denne.
Det viste seg snart å være en stor feil, da flyene som dukket
opp hadde
en rød stor stjerne som kjennetegn.
Det var altså russere de hadde sett. Junkeren
ble straks angrepet av en stor
styrke jagerfly som avløste hverandre i angrep med to og to fly.
Telegrafisten om bord i Junkeren Hans Johansen forteller:
"Etter de to første angrepene som jeg klarte å avvise
med min 20mm
kanon ble jeg truffet av et streifskudd i pannen som blødde
ganske mye,
og mens jeg var opptatt med å tørke bort blod i fra pannen
hadde to
russiske fly kommet inn på oss bakfra og lå nesten helt inn mot
høyderoret vårt,
jeg skjøt, og de steg brått og ble borte."
Piloten om bord denne dagen var Paul Steinberg
og han forteller videre:
"Da angrepet kom gikk jeg straks i stup for å prøve å
riste av meg jagerene.
Vi fikk noen treff, og Hans som blødde fra et streifskudd
telte 10-12 jagere som hele tiden avløste hverandre i angrep.
Det er ikke godt å si hvor lenge det hele sto på. I fem
minutter kanskje.
Det er først i en slik situasjon man oppdager hvor langt et
eneste minutt kan være.
Vi var etter hvert kommet inn over fastlandet, og jeg utnyttet en
hver senkning i terrenget.
Det hadde øyensynlig sin virkning, for Ivan ga opp og dreide østover
i retning Murmansk.
Da luften var ren igjen prøvde jeg å vinne høyde, noe som bød
på problemer
fordi de to motorene ikke ga full ytelse.
Da jeg kikket ut mot venstre så jeg til min forferdelse at
motoren sto i brann.
Det som deretter fulgte, skjedde i løpet av noen sekunder.
Observatøren min Gunter Pipke, som satt på min høyre side
pekte
på den andre motoren, også ut av den slo det flammer.
Jeg ga ordre om å hoppe, men fordi interkommen var skutt i
stykker ble det
ikke oppfattet av resten av besetningen.
Jeg klarte ikke å holde høyden lenger og visste at jeg måtte
finne en landingsplass.
Det så håpløst ut, for under oss var det bare forrevet
fjellterreng.
Men plutselig fikk jeg øye på et slett fjellparti og satte
flyet ned der uten å ta ut hjulene.
Landingen gikk bedre enn ventet og alle kravlet ut av flyet så
fort de kunne da de var redde for brann.
Men fjerde mann om bord, mekanikeren vår Konrad Lottes, hadde
ikke kommet seg ut, da han var fastklemt i
bukskyttertårnet. Han hadde stått med beina ned i tårnet da
flyet tok bakken, og var blitt dradd under flyet.
Vi fikk han ved felles hjelp ut der fra, og det viste seg at han
hadde brukket begge beina i
tillegg til at de var truffet av russiske kuler.
Han ble pakket inn i fallskjermer slik at han skulle holde varmen.
Nå var gode råd dyre, vi diskuterte en stund og ble så enige
om at jeg og Johansen skulle
legge av sted for å prøve å skaffe hjelp til den sårede
mekanikeren vår,
mens Pipke som var uskadd skulle bli hos ham."
Tyskerne hadde fortsatt hell i uhell.
Etter bare en times vandring kom de ned til Gulgo hvor de traff
Hendry Frantzen
og her forteller han det som videre skjedde:
"Jeg hadde fraktet en mann over til Rafjord og var på
vei hjem til Trollfjorden
i motorbåten min. Da jeg var midt ute på Tanafjorden hørte jeg
plutselig flydur,
og like etter på fikk jeg øye på flere jagere som kom rett mot
meg.
Jeg ble naturligvis vettskremt, for jeg visste at iallfall
tyskerne var troende
til å skyte på alt som rørte på seg. Men heldigvis for meg
var det to store fly som var jagerens mål.
Det ene kom seg unna, men det andre ble truffet da jeg så det
begynte å ryke av den ene motoren.
Jeg nærmet meg hjemstedet mitt da jeg så at det ble skutt opp
signallys inne i fjæra.
Det gjorde meg naturligvis nysgjerrig, så jeg bakket inntil
land,
hvor jeg fant to temmelig medtatte tyske flygere som var blitt
skutt ned en stund før.
Den ene kunne litt norsk og forklarte hva som hadde hendt.
De spurte om jeg kunne frakte dem til nærmeste tyske stilling.
Siden de oppførte seg som folk og ikke virket truende på noen måte,
syntes jeg jo at jeg måtte hjelpe dem. Jeg fikk kontaktet de
andre i bygda,
og noen av dem dro opp for å hjelpe de to som var igjen der oppe.
Av de som dro opp kan jeg huske at Odin Larsen var en av dem.
Jeg fylte opp tanken på båten min og satte kursen for
Gavensluft,
hvor tyskerene hadde en stilling.
Da vi nærmet oss skjøt den ene av tyskerne opp to
signalraketter for å gi seg til kjenne,
men vi fikk ingen reaksjon i fra land!
Vi var redde for å bli skutt i filler av batteriet på land,
og måtte finne på noe for å tiltrekke oss en oppmerksomhet fra
de på land.
Jeg hadde en flaggermus(olje lampe) om bord og ved hjelp av et rødt
halstørkle
fra en av tyskerne fikk vi signalisert inn til land og fikk
endelig svar slik
at vi kunne legge til kai.
Begge tyskerne var skadet, den ene i hodet og den andre i en fot,
men jeg fikk da stablet dem på land. Den ene sa han ville gjøre
opp for turen,
men han hadde dessverre ingen penger.
Da sa jeg at penger var det ikke så farlig med, men jeg kunne
godt tenke meg noe
tobakk og en drammskvett som betaling.
Det skulle han prøve å ordne, sa han, men jeg så aldri noe til
det, så det skylder de meg ennå."
Men tyskerne glemte ikke sin lovnad til Hendry
Frantzen i høstdagene 1944.
Etter at jeg hadde vært og sett på vraket i august 1984,
og klart å finne serienummeret på det,
tok jeg kontakt med Knut Støre i Bodø som kunne hjelpe meg med
diverse opplysninger om flyet.
Dette ble satt sammen til en artikkel som jeg hadde på trykk i
det tyske flytidskriftet
Flugzeug, våren 1985, denne ble lest av sønnen til flygeren som
viste dette til faren.
Paul Steinberg ringte meg plutselig en dag, og fortalte at han
hadde sendt meg et brev,
og slik ble kontakten opprettet.
Paul kunne fortelle meg at han og Pipke ville
komme til Norge på busstur året etter og ville
svært gjærne om mulig få møte igjen sin redningsmann for å
overrekke han det han var blitt
lovet av dem som betaling for turen høsten 1944.
Jeg tok kontakt med Jostein Jacobsen som var journalist for
Finnmarken,
og sammen møtte vi de to på Kirkenes.
Det ble et merkelig møte med de to gamle krigsflyverne på
hotellet,
og under frokosten fikk vi fortalt hele historien fra deres egen
munn.
Vi satte oss så inn i bilene og kjørte ut til Høyholmen hvor
vi hadde avtalt å møte Hendry Frantzen.
Jacobsen og jeg hadde prøvd å få til en helikopter tur opp til
vraket,
men på grunn av dårlig vær med tåke lot dette seg ikke
gjennomføre.
Vi sto da der og ventet i tåka,
da vi fikk øye på en båt som kom med god fart med kurs mot
stranden der vi sto.
Det var ikke tvil om at det var Hendry Frantzen som kom.
Han hoppet lettbeint i land til tross for sine 78 år,
og ropte takk for sist.
Hans Johansen
Paul Steinberg
Gunther Pipke
Det ble et rørende gjensyn og Paul Steinberg
omfavnet Frantzen å ble stående
og holde rundt ham mens han sa om og om igjen: "Min redningsmann, min redningsmann."
Det var ikke fritt for at vi alle hadde en tåre i øyekroken.
Og så tok Steinberg fram en litersflaske med den beste danske
akevitt og sa til Frantzen:
"Jeg beklager at det skulle gå hele 42 år før du fikk
den snapsen du ble lovet for turen,
men her har du den omsider."
Siden ble det bløtkake og kaffe med en masse prat om gamle
dager,
mens vi av yngre årgang prøvde etter beste evne å oversette
mellom dem.
Etter noen timer var det tide å si adjø, men med lovnad om å møtes
igjen ganske snart.
Vi sto igjen på Høyholmen og så båten med Hendry Frantzen
forsvinne i tåka med kurs for Trollfjorden.
Jeg kjørte hjem til Kongsfjord, mens Jacobsen tok med de to
gamle flygerne tilbake
til Kirkenes hvor de skulle fortsette bussturen sin.
I 1987 var Hendry Frantzen og Odin Larsen
invitert på besøk til Tyskland
for å møte alle fire som var om bord i Junkeren da den nødlandet.
Det samme var jeg, men på grunn av flytting kunne jeg ikke dra.
Turen til Tyskland har jeg forstått var vellykket.
Så i 1988 kom alle fire tilbake til Norge
invitert av de to norske familiene,
og tilfeldigvis var jeg i Finnmark på vraktur sammen med venner
fra Bodø og Gardermoen. Vi hadde fått lovnad om
helikopterassistanse fra 330 skvadronen
på Banak for å berge deler fra nettopp dette flyet,
og at de kunne fly opp den gamle besetningen samt et filmteame
fra Norge Rundt.
Jeg hadde avtale om å bli hentet på flyplassen i Berlevåg for
å bli fløyet inn
til Trollfjorden for å møte det gamle mannskapet.
Disse hadde blitt fraktet dit av Arne Frantzen, sønn av Hendry,
som hadde egen båt.
Vel framme ble det bløtkake og kaffe, før filmteamet og jeg ble
fløyet opp til vraket.
Der traff jeg mine venner som var i full gang med å plukke deler
fra flyet.
Den andre turen brakte med de gamle flygerne, og det ble et tårefylt
møte med
det som de selv kalte for "Eslet" sitt.
Steinberg, Pipke og Johansen på Kirkenes vinteren 1944.
Hele besetningen tilbake ved flyet etter 44 år.
